Da bankene i USA en gang i tiden valgte å gi ut penger til alle som ba om det på 1700-tallet, så ble ordet «forbrukslån» først tatt i bruk. Tidligere hadde man spinket og spart på pengene i banken, men etter hvert skjønte de amerikanske bankene at man kunne ta renter for alle lån, og fenomenet forbrukslån ble født.
Ikke lenge etter at amerikanerne hadde sendt ut penger i hytt og gevær, og tjent en god slant på dem samtidig, så begynte europeerne med det samme. Bankene i Sveits, Nederland og i Storbritania var blant de første som ga ut forbrukslån, og det ble svært populært å ta opp slike lån i storbyene for å mette både familie og venner. Man kan vel kalle dette for mer et nødlån for å overleve enn et forbrukslån, men det får så være.
Kriteriene for å ta opp forbrukslån den gang var følgende;
– Du må eie din egen gård
Dette var før den industrielle revolusjon, noe som sier oss at det ikke var særlig til hjelp å hente blant storbyenes murhus og leilighetskomplekser.
– Du måtte ha kone OG barn
Det var ikke snakk om å gi ut forbrukslån til single karer som sløste dem bort på alt mulig tull. Her skulle det drives seriøst.
– Du kunne ikke ha en alkoholiker i familien.
Hadde du opplyst riktig informasjon og gjennomgått alle disse tre kriteriene, så var det ingenting i veien for at du kunne skaffe deg et forbrukslån. Det var slik forbrukslånet begynte, og resten av historien vet vi allerede. That’s how the americans oppfant forbrukslånet!