Familien Hansen opplevde det marerittet for enhver barnefamilie på ferie; at kontoen ble tømt under ferieoppholdet. Forbrukslån ble redningen for familieferien.
Hvert år rammes flere tusen nordmenn av forsøk på svindel med betalingskort og nettbanken. De fleste av disse forsøkene blir stoppet allerede før de blir gjennomført av stadig mer sofistikerte sikkerhetssystemer hos de norske bankene, men noen lykkes i å tømme kontoen og komme unna med det før noen oppdager hva som har skjedd. Det gjorde svindlerne som familien Hansen ble utsatt for.
– Vi tror det kan ha vært en drosjesjåfør, eller kanskje en utro kelner ved en restaurant som har tatt kopi av kortet, og på en eller annen måte også har snappet opp PIN-koden. Det å ikke vite når og hvordan dette kunne skje, er veldig ubehagelig, sier en tydelig oppbrakt familiefar Geir Hansen.
Det som skulle være et hyggelig avbrekk fra hverdagen for familien på fem, ble i stedet den verste ferien de noen sinne har vært på. Det er familien unisont enig om. For mens de lå og slikket sol på strendene, var en eller flere kriminelle i full gang med å tappe kontoen deres for alt de hadde av innskudd. Bedre ble det heller ikke at de ikke oppdaget hva som hadde skjedd, før senere på kvelden når kortet plutselig streiket i det de skulle betale for dagens middag.
– Det var svært ubehagelig. Jeg forstod ingenting. Du hører jo en del historier om nordmenn som går tom for penger når de er på ferie og må be om hjelp fra ambassaden og venner og familie, men det var jo ikke tilfellet med oss. Vi hadde jo ganske god kontroll på hva som hadde gått ut og hvor mye vi hadde igjen. Og jeg visste, jeg var helt sikker på, at vi hadde mer penger igjen. Det var en opplevelse jeg ikke unner min verste fiende, rett og slett. Jeg satt der og prøvde om og om igjen, men så skjønte både jeg og kelneren at dette ikke kom til å gå.
Da var det bare for familien Hansen å gå på bakrommet og ordne opp. De avtalte med hovmesteren at de skulle legge igjen bankkortet, samt det ene passet de tilfeldigvis hadde med seg, og komme tilbake å gjøre opp regningen når de hadde funnet ut hva som var hendt. En kjapp telefon til banken i Norge avslørte at det var gjort store uttak – mange hundre kilometer unna, i Ungarn.
– Jeg fikk litt sjokk. Vi har jo aldri vært i Ungarn. Jeg forstår heller ikke hvordan det er mulig og ikke ha systemer for å oppdage at penger blir tatt ut et sted, og så noen timer senere så flyr det ut mange tusen kroner flere hundre kilometer unna. Det er jo ikke praktisk mulig å komme seg til Ungarn fra Mallorca på det tidsrommet! Jeg synes oppriktig talt de burde jobbe mer med sikkerhetsrutinene sine. Det kan jo ikke være altfor vanskelig å ha noe varsling, og så eventuelt ta en telefon til de det gjelder for å høre hva som foregår.
Sikkerhetsspørsmålet til side, var det et langt mer pressende spørsmål som gjaldt for familien Hansen; hva skulle de gjøre for å få opp likviditeten for slik sett å kunne gjennomføre ferien? De hadde klok av skade lagt igjen alle kredittkortene sine hjemme – nettopp av frykt for svindlere og lommetyver, og hadde kun med seg betalingskort tilknyttet felleskontoen. Ei heller hadde de tilgang til nettbanken, og kunne derfor heller ikke låne penger på rammelånet.
– Etter litt googling, grining og et par telefoner til de hjemme, ble det klart at det enkleste for oss var å ta et kjapt forbrukslån. Vi tok et som ikke krevde sikkerhet, og kunne betale ut så vi hadde pengene på konto innen vi sto opp igjen til frokost. Det var helt perfekt for oss.
Resten av ferien ble heldigvis mindre opplevelsesrik.