Det finnes et ordtak som sier man ikke skal nedbetale gamle lån ved å oppta nye, men iblant kan det faktisk lønne seg å gjøre nettopp dette. Dette kalles refinansiering, og innebærer visse fordeler og ikke minst ulemper man bør være klar over. Blant de viktigste ulempene er selvfølgelig at ved å oppta et lån for å betale annen gjeld, så øker rentekostnadene tilsvarende, for de gamle rentene forsvinner ikke, selv om det nye lånet overtar.
Fordelene derimot, er at man ved en refinansiering kan samle mange mindre lån i et stort, samt strekke lånets løpetid over en lengre tidsperiode. På denne måten kan man faktisk senke de månedlige ratene betraktelig, samtidig som man får en bedre oversikt over hvor mye man har betalt, og hvor mye man fortsatt skylder.
I den andre enden har man selvfølgelig betalt mer enn hva man opprinnelig skulle ha gjort, med mindre man kan forhandle seg frem til et rentefrafall ved en eventuell innfrielse av de lånene man ønsker refinansiert. I enkelte tilfeller kan det la seg gjøre, spesielt hvis det er rene finansinstitusjoner man har med å gjøre.
Ønsker man å refinansiere lånene sine kan det ofte være lurt å på forhånd sette opp en oversikt over hvilke lån man ønsker å nedbetale, med hvilke midler man råder over, og hvordan man har tenkt seg å nedbetale det nye lånet. Denne oversikten kan man så sende ut til flere kredittinstitusjoner og banker, slik at man kan motta flere enn et tilbud man kan ta opp til vurdering.
Hva skjer ved en refinansiering?
Refinansiering er i grove trekk en omprioritering, eller omlegging, av et lån, gjerne med pant i fast eiendom, ofte opptatt med den hensikt og enten oppnå bedre vilkår i forhold til eksisterende, eller som en utvidelse av allerede eksisterende lån med henblikk på innfrielse av restgjeld, men likevel stifte ny gjeld hovedsakelig for å videreføre betaling av allerede ervervet eiendom eller andre gjenstander av betydelig verdi.
En slik innfrielse av allerede eksisterende lån kan da enten skje ved at eventuelle obligasjonsrestgjeld innfris til markedsverdi, eller de kan konverteres til et nytt lån. I det første tilfellet skjer innfrielsen ved at kreditor kjøper opp obligasjonsverdien til veiledende markedskurs, mens det i sistnevnte foretas en såkalt kontantinnfrielse til parikurs, hvilket betyr det betales til den enhver tids gjeldende kurs på den pålydende verdi, renter inkludert.
Omprioriteringer skjer som regel med det formål å oppnå en reduksjon i de terminvise ytelsene, enten ved å forlenge allerede avtalt løpetid eller ved å øke ratene ved å justere avdragene så de tilpasses det til enhver tid gjeldende markedsrentenivået. Eller begge deler, hvis man må ut og refinansiere i det uspesifikke pengemarkedet.
I forbindelse med handel med fast eiendom skjer refinansieringene som oftest ved omprioriteringer, men mange velger også å frigjøre bunden kapital enten ved å stille denne som sikkerhet ved opptakelse av lån hos tredjepart, eller ved salg av samme for å frigjøre egenkapital i form av kontanter.
Begge deler bør uansett tas i betraktning under vurderingen av en eventuell refinansiering, ikke minst da det langsiktige resultatet avhenger av renteendringer som skulle oppstå i låneperioden.
Bør man egentlig refinansiere?
Mange går med planer om en refinansiering, ikke minst fordi man ønsker å senke de månedlige ratene en del, noe som skjer i og med man strekker lånets løpetid betraktelig. Et av de spørsmålene som ofte dukker opp i slike sammenhenger er om hvorvidt det kan lønne seg på sikt, noe man i høyeste grad bør ta med i vurderingen ved dette.
For øker man nedbetalingsperioden, øker man også den tiden de effektive rentene skal beregnes, og selv om hver enkelt måneds innbetaling kanskje blir mindre i kroner og øre, ender man likevel opp med å betale mer totalt sett, da antallet rater øker.